Daidalos Leker

  1. Mer om
Daidalos Leker

Labyrint er et konkurranseprogram i en fantasiverden. Tre barn konkurrere i hvert program mot Daidalos hans skapninger i labyrintverden Fra NRKs barneprogram Labyrint, får barnet ditt tak i livspuckene før Bolten har tid til å slukke dem? Bolten er Daidalos første oppfinnelse og er en fra spillet Labyrint 3.0 som er basert på serien som går på NRK Super! Dette er den tredje utgaven. I dette spillet har den galne oppfinneren Daidalos satt Da vår 5-åring feiret bursdagen sin i år hadde vi Daidalos som tema. Temaet er inspirert av den Samle sammen alt som har havnet i Daidalos ulike rom og verksteder. mengder av inspirerende interiør, leker, babyustyr og mye mye mer

Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere.

Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker.

Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp loftstrappen. De tre kunstnerne vi møter her i kveld er forskjellige i uttryksform, men har gått sammen om et felles prosjekt. De tar utgangspunkt i den klassiske myten om Minotauros, monsteret som var halvt menneske, halvt okse og som ble stengt inne i en labyrint på Kreta. Trenger vi en kort repetering?

Kongen og dronningen heter Minos og Pasifae.

Dronning Pasifae forelsker seg i en snøhvit tyr – en villokse. Og Daidalos – den mest oppfinnsomme av alle gamle grekere – lager en ku av tre, som Pasifae kan klatre inn og så snedig konstruert er den at det blir mulig å gjennomføre et slags samleie – i hvert fall nok til at hun blir med barn.

Og føder et misfoster med oksehode. Kong Minos befaler Daidalos å bygge en labyrint. Her settes monsteret i fangenskap. For labyrinten er slik at ingen greier å finne ut av den. Bortsett fra Daidalos naturligvis. Tidligere var det jeppe beck laursen som hadde denne rollen. Dokumentar dramaserier barn kultur humor underholdning familie livsstil natur vitenskap nyheter sport nrk arkivet samisk tegnsprak synstolk a.

Sernhede beskriver godt hvordan mange minoritetssvenske unge menn i stigmatiserte forsteder på ett tidspunkt velger å gi opp, eller også gjør kampen mot strukturelle begrensninger i storsamfunnet til «en del av sin identitet» 2002: 103. De minoritetssvenske kvinnene kjemper seg ifølge Sernhede snarere igjennom på tross av hverdagslivets utfordringer.

Disse kjønnsspesifikke handlingsmåtene blant informantene får likevel, slik jeg leser ham, svært begrenset plass i hans analyser av marginaliseringsprosesser blant minoritetssvensk ungdom.

Labyrint Flippespill

Den samme kritikken kan rettes mot Jensens analyser av minoritetsdanske unge menns opplevelse av «brutal mangel på anerkendelse». Inspirert av Wacquant, vektlegger både Sernhede og Jensen strukturelle forklaringer i sine analyser. Selv om Sernhede 2002 også tematiserer kjønnsforskjellene, legger han stor vekt på hvordan den symbolske volden han i likhet med meg mener at mennene er spesielt utsatte for. På samme måte som de unge kvinnene fra Furuset, fremhever Sernhedes kvinnelige informanter imidlertid hvordan minoritetssvenske unge menn selv låser seg inne i posisjoner som gjør dem blinde for egne muligheter.

I analysene legger Sernhede lite vekt rent eksplisitt på dette at de unge mennene bidrar aktivt inn i de «demoniserende prosessene» Sernhede, 2011: 163 som den territorielle stigmatiseringen utgjør.

Etter min mening bør det fremheves at gutter og unge menn dominerer empiriske studier av urban marginalisering nettopp fordi de selv også aktivt bidrar til sin egen stigmatisering på måter som de unge kvinnene svært sjelden gjør. På Furuset bidrar de unge selv aktivt til å skape ulike mulighetsrom for gutter og jenter når de deltar eller ikke deltar i kommunalt ungdomsarbeid, og ikke minst når de velger ulike strategier i møte med territoriell stigmatisering.

Satt på spissen: I dette lokalsamfunnet er jentene først og fremst jenter, mens guttene er «utlendinger» fra Furuset.

Barns medvirkning

Dermed blir deres erfaring med territoriell stigmatisering ofte svært ulik, og den får også ulike konsekvenser både kollektivt og individuelt.

Mens territoriell stigmatisering ofte rammer de unge mennene midt i kjernen av deres identitetsarbeid, kan de unge kvinnene lettere skyve stigmaet over på sine brødre, fettere og jevnaldrende kamerater. Territoriell stigmatisering har altså en åpenbar kjønnsdimensjon som med fordel kunne vært fremhevet langt mer i forskning hvor dette fenomenet utforskes teoretisk og empirisk. Når det er sagt, er det også åpenbart at «Furusetguttas» aggresjon må forstås i lys av en opplevelse av manglende anerkjennelse, slik Jensen også peker på.

Her står deres etniske minoritetsposisjon sentralt, hvor «gettolek» blir en form for motstand og «reaktiv etnisitet» Portes og Rumbaut, 2001: 284 i møte med det de oppfatter som en fiendtlig innstilt majoritetsbefolkning.

Deres «territoriesjuke» rivalisering, slik en av ungdomsarbeiderne beskriver den, kan på den måten forklares med kollektivt opparbeidet aggresjon mot et skolesystem og et storsamfunn som ikke levner minoritetsnorske unge menn stor tro på egen fremtid se for eksempel Rogstad, 2016.

Her er de minoritetsnorske unge kvinnene kanskje mer forskånet, og dermed også i takt med en ungdomsgenerasjon som på bakgrunn av Ungdata-undersøkelsen Bakken, 2013 blir beskrevet som veltilpasset, utdanningsambisiøs og hjemmekjær, og som i liten grad gjør opprør mot foreldrene og det etablerte samfunnet. I en artikkel om subkulturell kapital advarer Jensen 2006 mot å underkommunisere strukturelle forklaringsmodeller på urban marginalisering til fordel for vektlegging av individualisering og personlige valg.

Her mener jeg det er grunn til å advare mot å gå til den andre ytterligheten, spesielt i en skandinavisk velferdsstatssetting, hvor materiell fordeling av goder og symbolske makthierarkier ser svært annerledes ut enn i for eksempel Paris og Chicago.

Når territoriell stigmatisering erfares i et nabolag med en sterkt tilstedeværende lokal velferdsstat og et relativt høyt velstandsnivå, blir det særlig viktig å utforske subjektive erfaringer og håndteringsstrategier nedenfra — i Goffmans ånd.

Her skal man ikke underkjenne betydningen av interne mekanismer i generasjonsfellesskap og nabolag — enten det er snakk om ungdommenes egen «selvforsterkende overspesialisering» som «ordentlige» jenter i kontrast til gutter som «leker getto», eller kjønnsdimensjonen i den lokale velferdsstatens innsats overfor barn og unge.

Det er i samspillet mellom Furuset-eksterne og Furuset-interne faktorer — mellom den offentlige debattens stigmatisering og lokale krefters dikotomisering mellom gode og dårlige «ambassadører» for Furuset — at den kjønnede territorielle stigmatiseringen erfares, forsterkes og forsøksvis bekjempes.

Stigmatiserende velferd? Både det norske velferdsnivået og velferdsstatens vilje til å sørge for sine borgere skulle kanskje tilsi at territoriell stigmatisering ikke var et problem i Norge. Ikke desto mindre har jeg i denne artikkelen vist at den ubehagelige opplevelsen av å vokse opp på «feil» sted kan få avgjørende betydning i overgangen fra ung til voksen, og da spesielt for unge menn. Samtidig har jeg problematisert det til tider dystopiske bildet Bourdieu-inspirert forskning tegner av marginalisert minoritetsungdom i europeiske forsteder.

Strukturelle perspektiver får her den bieffekten at de dekker over de interne prosessene som på ulike måter også bidrar til å dempe eller også forsterke stigmatisering og konsekvensene av den.

I en av sine nyere artikler om urban marginalisering betegner Wacquant den engelske urban etnografi-tradisjonen som «blissfully atheoretical» 2016: 1087 idet den ifølge ham konsentrerer seg om å produsere erfaringsnære bilder av urbant hverdagsliv.

Mitt poeng er i så fall at vi ikke må bli så henført av våre strukturelle perspektiver og teoribygging — av å skille mellom informantenes og våre egne begreper og analyser — at vi glemmer å benytte oss av genuint utforskende etnografi som inngang til en mer kompleks forståelse av situasjonen til etterkommerne av innvandrere i spesielt utsatte storbyområder.

I denne artikkelen har jeg argumentert for at territoriell stigmatisering som prosess i størst grad påvirkes av — og får konsekvenser for — stedshåndtering og identitetsarbeid blant unge minoritetsnorske mannlige beboere.

En umåtelig velskapt okse kom opp fra havet, og kong Minos syntes den var så vakker at han heller ofret en annen okse, og håpet at Poseidon ikke ville gjennomskue det.

Labyrint X Labyrint: Lek Boltens blindebukk (Sesong 1) NRK TV

Hun ba Daidalos om hjelp, og han bygget en hul ku av tre, dekket med kuskinn, hvor hun kunne gjemme seg og la oksen bedekke henne. Som følge av dette nedkom hun med Minotauren. Alltid like populære!

Du vil kanskje like: Br leker byhaven

Oppskriften er den samme som denne, men her også med en liten dråpe konditorfarge. For å lage de runde laget vi geléen i en stor ildfast form og trykket de ut med små glass.

Nyheter, Barnehage Kokodag i barnehage, hadde labyrint som på NRK Super

Disse forsvant super-raskt! Da skulle barna huske hvor like bilder var. Husket de feil, tok Daidalos livspucker. Medaljer og penger Etter endt spill fikk alle utdelt medaljer og labyrintiske penger, som de kunne handle i kiosken med.

DAIDALOS LEKER Relaterte emner

Gutten vår begynner bli stor og er straks klar for skolen! Tema bursdager er det som gjelder om dagen. Bursdagene planlegges i månedsvis i forveien og de har ganske klare formeninger om hvordan de vil ha det. Selv 3 åringen vår som ikke blir fire før i august har klare planer for den kommende dagen sin. I fjor kjørte vi på med Ninjagobursdag, og i år ble det Daidalosfest!

DAIDALOS LEKER Kommentarer:
Forfatter på Daidalos leker
Meling fra Kaupanger
Bla gjennom min andre nyheter. En av mine hobbyer er Perlenarbeiten. jeg liker dele interessante nyheter tungt.
INTERESSANTE NYHETER
Kalender
MoTuWeThFrStSu
booked.net